CHINGGIS KHAAN-MUSEET ER ÅPNET I ULAANBAATAR
Et stort, nytt kulturhistorisk museum er åpnet i sentrum av Ulaanbaatar. Museet, som bærer sitt navn etter den store statslederen Chinggis Khaan, viser to tusen år av Mongolias historie fra det mongolske riket opprettelse til begynnelsen av det 20. århundre.
Konkret viser museet bl. a. historien til landets gamle stater (Hunnu, Xianbei, Yuan), de gamle nomadiske statene (ottomanske, uighurske, hyataniske); etableringen av den mongolske riket; og ikke minst Chinggis Khaans sentrale rolle.
I museet er det i alt ca. 12 000 gjenstander og verk som nå presenteres. Som bidrag til oppbyggingen av utstillingene har Mongolia mottatt gaver fra utenlandske museer, bibliotek og arkiver. For eksempel ga Eremitasjemuseet i St. Petersburg forskjellige sentrale, historiske kopier av gjenstander og brev som nå vises frem for første gang.
Chinggis Khaan-museet har i tillegg en undervisningssal, et stort og lite auditorium for møter, en kino, en souvenirbutikk og en kaffebar. Inngangsbilletten for voksne er 30 000 MNT (ca. kr 65), for studenter 15 000 MNT, og for familier 20 000 MNT pr person
Det tar i gjennomsnitt 5 timer for en komplett omvisning, og ytterligere 3,5 timer for å se korte filmer og delta i aktiviteter. Ved å skanne en QR-kode kan man velge mellom informasjon på fem forskjellige språk.
MUSIKK
Den historiske krøniken Mongolenes hemmelige historie omtaler en sanglitteratur med bruk av trommer ved sammenkomster, sjamansangere og om diktersangeres politiske rolle. For eksempel ga Chinggis Khaan felespilleren Arghasun politiske oppdrag, og Arghun Khaan sendte i 1289 en bard som sendebud til Filip den gode av Frankrike. Instrumentalensembler har en viktig posisjon i mongolsk musikk; tidligere bare ved herskernes hoff, men senere også innen folkemusikken.
Amankhuur (munnharpe), tomshu (tostrenget lutt), morin khuur (tostrenget fele), yatang (siter) og limbe (bambus-tverrfløyte) er noen eksempler på sentrale instrumenter i den mongolske musikken. Ellers domineres musikken av vokale former, blant annet lange episke viser og strofiske sanger som fremføres enten solo eller akkompagnert av fele.
Overtonesang er en spesiell vokal-teknikk hvor sangeren lager en dyp grunntone samtidig som han fremhever enkelte høye deltoner. Dette gjør at det oppstår en tostemmig effekt, ikke ulikt en munnharpe.
I det 20. århundre ble vestlig, klassisk musikk introdusert og blandet med tradisjonelle, mongolske elementer av enkelte komponister. Mot slutten av århundret har også moderne pop- og rock, foruten hiphop, blitt populært blant yngre musikere. Den mongolske populærmusikkscenen er for det meste konsentrert rundt hovedstaden Ulaanbaatar og er lite kjent utenfor landets grenser.
LITTERATUR
Eldre mongolsk litteratur er for det meste religiøs (buddhistisk) litteratur oversatt fra tibetansk. Det betydeligste verket i den eldre mongolske litteraturen er imidlertid den historiske krønikeboken Mongolenes hemmelige historie. Det finnes en rekke slike historiske krøniker fra Mongolia, f. eks. Altan Tob-tsji og Sanngan Setsjen.
Blant de viktigste forfatterne fra moderne tid finner man Dasjdordjijn Natsagdordsj (1906–1937), kjent for sine skuespill og dikt; Tsendijn Damdinsüren (1908–1986), som stod for mange litteraturhistoriske arbeider og oversettelser av klassiske verker, og Chadraabalyn Lodoidamba (1917–1970), særlig kjent for romanen Den krystallklare Tamir-elven (Tungalag Tamir, 1962), som er oversatt til russisk og tysk.
KUNST
Noen av de tidligste mongolske kunstuttrykkene er helleristninger og bronse- og kobbervåpen med framstillinger av dyr fra tidlig bronsealder. Det er også funnet steler i stein (utført i den skytiske dyrestilen) fra jernalderen. Under det tyrkiske khanatet (552–745) ble det laget gravmonumenter, menneskelignende steinskulpturer og steler i stein på skilpaddeformede fundamenter.
Mongolsk kunst har blitt sterkt påvirket av buddhismens viktige posisjon, og fra begynnelsen av 1200-tallet kan man se spor av indisk, kinesisk og tibetansk innflytelse. Den lamaistiske skulpturen nådde sitt kunstneriske høydepunkt på 1600- og 1700-tallet med mestere som Dzanabadzar (1635–1723).
IDRETT
Nadaam (mongolsk for «leker») er en type festivaler som arrangeres i Mongolia om sommeren. Den største av festivalene arrangeres i Ulaanbaatar mellom den 11. og 13. juli hvert år i forbindelse med nasjonaldagen. Lekene består av de tradisjonelle idrettene mongolsk bryting, bueskyting og ridning. Tidligere har bare menn deltatt i konkurransene, men i senere år har også kvinner fått lov til å delta i bueskyting og ridning.
Idretter som bordtennis, basketball og fotball blir stadig mer populære. Dessuten har flere mongolske brytere gjort suksess i japansk sumobryting. Naidangijn Tüvshinbajar tok Mongolias første olympiske gullmedalje noensinne da han vant mennenes hundrekilos-klasse under sommerlekene i Beijing i 2008. Flere kvinner har hatt suksess i pistolskyting: Otrjadyn Gündegmaa vant en sølvmedalje under OL i 2008 og Munkhbayar Dorjsuren (som nå er tysk) er to ganger verdensmester og dobbel bronsemedaljevinner i OL.
RELIGION
I Mongolia er det en form for buddhisme kalt De røde hatters sekt. Den er en variant av tibetansk lamaisme og ble innført allerede under Kublai Khaan på 1200-tallet.
I begynnelsen av det 20. århundret var Bogd Khaan (Bogdo Gegen) den levende gud for buddhistene i Mongolia.Han bodde i Da Khure-klosteret fram til 1924 og var en av de tre levende inkarnasjonene av Buddha. De to andre oppholdt seg i Tibet. Bogd Khan var nesten jevnbyrdig med Dalai Lama i Tibet (Dalai Lama er egentlig en mongolsk tittel som betyr altomfattende lama). Den 14. Dalai Lama som flyktet fra Tibet i 1959 og nå er bosatt i Nord-India, er landets religiøse overhode. Han besøkte sist Mongolia i 1985.
120 000 munker bodde før revolusjonen i 700 klostre og templer i forskjellige deler av landet. I dag er antallet munker bare noen få hundre.