Mongolias-Konsulat

Aktuelt

NYE INNREISEREGLER FRA 19.2.2021

Det er nå åpnet for utstedelse av visum til Mongolia.

Det er nå mulig for forretningsreisende, diplomater og representanter for internasjonale organisasjoner på offisielt besøk å få visum til Mongolia, etter å ha mottatt invitasjon og bekreftelse på at visum kan utstedes.

Mongolias utenriksdepartement melder i tillegg følgende:

1. Fra og med 19. februar 2021 skal alle personer, bortsett fra de som er ferdigvaksinert med Covid-19-vaksine, gjennomgå en obligatorisk 10-dagers karantene ved utvalgte fasiliteter, etterfulgt av 4-dagers selv-isolasjon. I løpet av karantenen blir PCR-tester utført på 2. og 8. dag. 

2. Personer som er ferdigvaksinert med Covid-19 vaksine, og som kan dokumentere dette, slipper karantenen, men må ha 7 dagers selv-isolasjon. 

3. Alle personer som skal reise til Mongolia må fremvise en negativ «Covid-19» PCR-test ved ankomst. Testen skal være tatt innen 72 timer før ankomst.

Turister og vanlige besøkende har foreløpig ikke tillatelse til å besøke landet.

Konsulatet holder stengt inntil videre, men vil utstede visum når dette er aktuelt. Spørsmål? Send en e-post til k-krane@online.no eller ring / send sms til 95 04 14 09. Straks ny informasjon foreligger, vil den bli offentliggjort her.

Når Covid-19 situasjonen endelig er løst, er det visumplikt for nordmenn som skal reise til Mongolia. Vær oppmerksom på at det IKKE er mulig å få visum på flyplassen ved landing; man må derfor ha søkt om visum på forhånd her i Norge. Vanlig behandlingstid er én uke; ekspressbehandling (innen 8 timer) mot dobbel avgift.

Klikk på emneboksen «Visumsøknad» til venstre for å finne skjema og retningslinjer for utfylling av søknaden. Du må levere: 1) Ferdig utfylt og undertegnet skjema, 2) gyldig pass (som må være gyldig i minst 6 måneder før planlagt innreisedato til Mongolia), 3) reisebekreftelser (billett og  besøksprogram eller kopi av hotellbestilling), 4) et passfoto, og 5) skriftlig kopi av bekreftet bankinnbetaling – eller eventuelt kontant betaling ved levering av søknaden. NB: konsulatet har ikke kortterminal. Dersom noe av dette mangler, blir søknaden ikke behandlet.

Du kan tidligst søke om visum 90 dager før planlagt innreisedato.

Det er ikke nødvendig med personlig oppmøte på konsulatet; søknadspapirene kan leveres av andre på dine vegne. NB: Generalkonsulatet tar ikke i mot eller returnerer pass i posten.

ÅPNINGSTIDER

Konsulatet er foreløpig stengt pga. pandemien. Under normale forhold er konsulatet ellers åpent hver tirsdag, onsdag og torsdag fra 11 – 13 i sommerhalvåret. Andre tidspunkter eventuelt etter avtale; vennligst ring / sms 95 04 14 09, eller send en e-post til k-krane@online.no

MONGOLIA UTNEVNER OYUN-ERDENE LUVSANNAMSRAI TIL LANDETS NYE STATSMINISTER

27. januar 2021 utnevnte parlamentet Oyun-Erdene Luvsannamsrai som den 32. statsministeren i Mongolia, etter Ukhnaa Khurelsukhs fratreden en uke tidligere, på grunn av de mange protestene mot regjeringens håndtering av koronavirusutbruddet.

Oyun-Erdene Luvsannamsrai ble uteksaminert fra Harvard Kennedy School med en Master i Business Administration (MBA) i 2015. Etter eksamen vendte Luvsannamsrai tilbake til Mongolia og ble valgt til parlamentsmedlem i 2016 og gjenvalgt i 2020. Før han ble utnevnt til statsminister har han fungert som regjeringens stabsjef i to perioder.

I en alder av 41 er han en av de yngste sittende statsministrene i verden. Luvsannamsrai ledet etableringen av Mongolias langsiktige utviklingsagenda – Alsiin Haraa 2050 (“Visjon 2050”) som engasjerer mer enn 1500 forskere og beslutningstakere for å bygge en nasjonal bærekraftig utviklingsmodell. Denne agendaen ble vedtatt av parlamentet i 2020. 

 

Tsagaan Sar

Fredag 12. februar er den første dagen i det mongolske nyttåret – Tsagaan Sar («hvite netter«) – og feiringen kan begynne, med familiefest og gaver.

 

Assimileringen fortsetter – noen refleksjoner om den nye språkpolitikken i Indre Mongolia

Av Joakim Enwall

Plutselig dukker det opp et nytt område i nyhetsrapporteringen – Indre Mongolia – et sted som tidligere bare unntaksvis ble omtalt i turistbeskrivelser eller med en nyhet om et utbrudd av byllepest, og da ofte forvekslet med det uavhengige landet Mongolia.

 

Artikkelforfatteren i Hulunbuir, Indre Mongolia. (Foto: FokusKina)

Den historiske bakgrunnen

Mongolere nord for det kinesiske bosettingsområdet er beskrevet i kinesiske historiske dokumenter under navnet «mongol» osv. siden 700-tallet e. Kr. Fra det 11. århundre og utover ble begrepet mer vanlig. Det er ulike meninger om hvem av de tidligere folkeslagene som snakket et mongolsk språk, og det er en rekke nordlige folk som det henvises til i kinesiske historiske kilder. 

Imidlertid virker det klart at eksempelvis khitanene, som grunnla kongeriket Liao i Nord-Kina (916-1125), var et mongolsk folk. Samtidig er det viktig å merke seg at i området som var en del av Xiongnu-imperiet, fra 209 f. Kr. frem til nedgangsperioden på 300- og 400-tallet e. Kr., var det flere forskjellige etniske grupper som var en del av en konføderasjon, og noen av disse snakket mest sannsynlig tidlige mongolske språk.

Det mongolske gjennombruddet på verdensscenen kom med Djenghis Khan, som på et møte i den sentrale delen av dagens Mongolia ble valgt til mongolenes universelle hersker i 1206. På kort tid lyktes han med å bygge det største landbaserte imperiet som noen gang har eksistert. Hans barnebarn Khubilai Khan inkorporerte også hele Kina i imperiet, selv om dette gigantiske imperiet allerede var i ferd med å dele seg i forskjellige khanater mellom Khubilai Khan og hans fettere.

Etter det mongolske tapet av Kina, med opprettelsen av det han-kinesiske Ming-dynastiet (1368–1644), vendte mongolene tilbake til den sentral-mongolske steppen, og en periode med politisk splittelse fulgte. Spesielt handlet det om maktbalansen mellom de østlige mongolene i det sentrale Mongolia og de vestlige mongolene i Dzungaria, nord for Tianshan-fjellkjeden i dagens Xinjiang.

På begynnelsen av 1600-tallet, i den nordøstlige delen av dagens Kina som senere ble kjent som Manchuria, ble det opprettet en statsdannelse ledet av Jurchen-folket som snakket et tungusisk språk. Jurchen hadde tidligere styrt det nordlige kinesiske dynastiet Jin (1115–1234) og de grunnla nå de en ny stat som senere ble kalt Qing. Ved hjelp av lokale mongolske herskere i de sørlige mongolske områdene lyktes de å erobre hele Kina i 1644, og det manchuriske Qing-imperiet ble etablert. Sør-Mongolia ble dermed Indre Mongolia innenfor Qing-imperiet. Senere sluttet de nordlige delene av de mongolske områdene seg til Qing og ble Ytre Mongolia, men disse to hoveddelene av de mongolske områdene ble administrert hver for seg. 

I følge Qing-regelverket fikk han-kinesiske bønder ikke flytte til manchuriske eller mongolske territorier, men disse reglene ble ikke overholdt i særlig grad, og det anslås at andelen mongoler i Indre Mongolia var mindre enn 50 prosent så tidlig som i 1900. Antallet han-kinesere som flyttet til Ytre Mongolia var imidlertid betydelig mindre.

Etter oppløsningen av det manchuriske Qing-imperiet i 1911 og kunngjøringen av Republikken Kina i 1912, ble Ytre Mongolia en uavhengig stat, om enn først etter et tiår med politisk og militært kaos og invasjoner fra Kina og Russland. Indre Mongolia forble under kontroll av Republikken Kina, og styrket derved ytterligere skillet mellom Indre Mongolia i Kina og det selvstendige Mongolia, som fra 1924 ble kalt Folkerepublikken Mongolia. Under tiden med kinesisk republikk økte den han-kinesiske innvandringen, og store deler av beitemarkene som de mongolske nomadene trengte for husdyrene sine ble overtatt av han-kinesiske bønder. Da japanerne etablerte sin delstat Manchukuo i det nordøstlige Kina i 1932, ble også de østlige delene av de sørlige mongolske territoriene inkludert i denne staten. 

Etter japanernes fullskalaangrep på Kina i 1937 kom også de sentrale delene av Indre Mongolia under japansk styre. Samtidig bygget det kinesiske kommunistpartiet opp en organisasjon i Indre Mongolia, og dets leder var mongolske Ulanhu (også kjent som Ulanfu, 1907-1988), som ble med i partiet i 1925. Etter den japanske kapitulasjonen i 1945 brøt det ut borgerkrig også i Indre Mongolia, men allerede i 1947 ble den autonome regionen Indre Mongolia grunnlagt, med Ulanhu som partileder. Indre Mongolia ble dermed grunnlagt som en autonom region i Folkerepublikken Kina før selve kunngjøringen av Folkerepublikken.

Indre Mongolia som en del av Folkerepublikken Kina

I løpet av 1950-tallet ble det gjennomført omfattende reformer i Indre Mongolia, og han-kinesiske kadre ble sendt til landsbygda for å bygge sosialismen. På dette tidspunktet var de instruert til å lære å snakke mongolsk for å kunne kommunisere med de mongolske nomadene. For øvrig finnes denne regelen fortsatt i Kinas lov om regionalt selvstyre, men blir ikke etterlevd i det hele tatt. 

I løpet av de første årene under Folkerepublikken hadde det mongolske språket en relativt sterk posisjon i området, og ble brukt i både administrasjon og utdanning. Snart begynte imidlertid to tiår med politiske kampanjer som hadde en sterk negativ innvirkning på mongolsk kultur og språk. «Anti-høyre»-kampanjen, som ble lansert i 1957, førte til en utrenskning av både intellektuelle og talsmenn for større kulturell og språklig autonomi, og med den andre femårsplanen «Det store spranget fremad» (1958–1963), ble store folkeforflytninger og infrastrukturprosjekter gjennomført, noe som førte til en styrket posisjon for det kinesiske språket som kommunikasjonsmiddel.

Det virkelige dødsslaget kom imidlertid med «Kulturrevolusjonen» (1966–1976), og Ulanhu ble utrenset allerede i 1966. Imidlertid ble han rehabilitert i 1973, og klarte å overleve i denne perioden takket i stor grad støtte fra statsminister Zhou Enlai. 

Ulanhu ble beskyldt for å forhindre Rødegardistene i å ta kontroll over regionen. I 1968 ble det lagt til en anklage om at han skulle være leder for undergrunnsorganisasjonen Indre Mongolias Nye Folkeparti. Det skulle være en etterfølger til partiet som het Indre Mongolias Revolusjonære Folkeparti, som hadde eksistert fra 1920-tallet til 1947, og som hadde vært en del av det kinesiske kommunistpartiets enhetsfront.

Faktisk eksisterte det aldri noe slikt underjordisk parti, men disse ubegrunnede beskyldningene førte likevel til at 22 900 mennesker ble drept og fysiske skader ble påført ytterligere 120 000 mennesker. Samtidig med de politiske utrenskningene ble store deler av Indre Mongolia utskilt i 1969 og overført til andre provinser som Heilongjiang, Jilin, Liaoning og Gansu, så vel som til den selvstyrte regionen Ningxia. Dette reduserte området i Indre Mongolia fra 1,2 millioner kvadratkilometer til 400 000, dvs. med to tredjedeler. Disse områdene ble ikke tilbakeført til Indre Mongolia før i 1979.

Indre Mongolia etter Mao

Etter at Deng Xiaoping lanserte sin reform- og åpningspolitikk i 1978, begynte en ytterligere styrking av tungindustrien i det sørlige Indre Mongolia, og tilstrømningen av han-kinesere økte enda mer. Snart utgjorde mongolene i Indre Mongolia bare 17 prosent av befolkningen, 4,2 millioner av totalt 24,7 millioner.

På begynnelsen av 1980-tallet økte nok antallet publikasjoner på mongolsk, men samtidig førte den økonomiske utviklingen til et større fokus på kompetanse på kinesisk, og antall studenter som studerte på høyere nivåer (tilsvarende videregående skole) med undervisning i mongolsk, ble jevnt og trutt redusert. Samtidig sank opplagene av mongolske aviser og produksjonen av undervisningsmateriell for skoler falt kraftig. 

Allerede på 1980-tallet samlet en gruppe mongolske aktivister seg i den regionale hovedstaden Hohhot, under ledelse av Hada (født i 1955), som studerte filosofi og skrev artikler om Sør-Mongolias historie – navnet opposisjonen foretrekker for Indre Mongolia. Hada og hans kone Xinna åpnet en bokhandel for mongolske studier i Hohhot, og rundt dette samlet intellektuelle seg som ønsket å «bekjempe han-kinesernes kolonisering og å streve for selvbestemmelse, frihet og demokrati i Sør-Mongolia.» 

I 1992 grunnla de Sør-Mongolias Demokratiske Allianse og en avis. Imidlertid grep sikkerhetstjenesten inn i 1995 og Hada ble dømt til 15 års fengsel. Opposisjonen i Indre Mongolia har imidlertid ikke vært så sterk som i Xinjiang og Tibet, og assimileringen her har blitt utført nesten like greit som i det sørvestlige Kina, uten at det har kommet til noe større vold. Imidlertid er det stadig sterkere eksilgrupper som organiserer seg gjennom digitale kanaler, og som derved i større grad kan formidle sitt budskap.

Språksituasjonen i Indre Mongolia

I «Regulering for arbeidet med det mongolske tale- og skriftspråk», vedtatt av Indre Mongolias folkekongress i november 2004 for implementering fra og med mai 2005, heter det i artikkel 2: «Det mongolske talespråket og skriftspråket er det generelle talespråket og skriftspråket i den autonome regionen, og det er et viktig verktøy for å utøve selvstyre. Når statlige myndigheter på alle nivåer i den autonome regionen utfører arbeidet sitt, brukes det mongolske og kinesiske språkene og skriftene parallelt, og det mongolske tale- og skriftspråket kan være det viktigste.» 

I denne sammenhengen kan det være viktig å huske at det mongolske skriftspråket er likt for hele Indre Mongolia, og at det klassiske mongolske skriftspråket som ble utviklet fra det gamle forn-uigurske alfabetet på 1200-tallet brukes, mens det skrevne systemet som ble brukt i staten Mongolia (det tidligere Ytre Mongolia) fra 1940-tallet er en kyrillisk skrift. Samtidig er dialektforskjellene i Indre Mongolia relativt store, og arbeidet med å lage et standardisert talespråk, i motsetning til i Mongolia, har ikke blitt gjennomført i særlig grad. 

I virkeligheten har imidlertid bruken av mongolsk blitt redusert fra 1980-tallet, og det er vanskelig å vurdere hvor mange av dem som er registrert som mongoler i Indre Mongolia snakker mongolsk i tale og skrift. Ingen studier av dette er tillatt, og mitt eget estimat er at det neppe overstiger 50 prosent for talespråk og 25 for skriftspråk når det gjelder bruk på et mer avansert nivå enn enkelte hverdagsfraser. 

Dette betyr imidlertid at det er minst 1-2 millioner mennesker i Indre Mongolia som har interesse av å bevare det mongolske språket. Et par dager før skolestart høsten 2020 innførte myndighetene nye retningslinjer for skoler tilsvarende våre grunnskoler og ungdomsskoler, gjennom det såkalte «programmet for tospråklighet». Dette er et konsept som har blitt brukt i Folkerepublikken Kina allerede fra tidlig på 2000-tallet. Til tross for navnet fokuserer programmet på det samme målet som det såkalte «overgangssystemet» som ble brukt i minoritetsområder under Kulturrevolusjonen, nemlig å bruke minoritetsmorsmålet i begrenset grad i begynnelsen av utdannelsen, for gradvis å fase det ut og til slutt bytte helt til kinesisk. Dette sikrer at de som har gjennomgått slik opplæring ikke får noen kompetanse i å bruke morsmålet i for eksempel yrkeslivet.

De nye retningslinjene førte til omfattende protester i flere deler av Indre Mongolia, og dette var et nytt fenomen i regionen, hvor det mongolske folket i stor grad har tilpasset seg myndighetenes krav. Nettopp av denne grunn blir reduksjonen av undervisningen i mongolsk i de lavere skoleklassene kanskje sett på som et enda større svik fra myndighetenes side, da det betyr et siste slag for mongolenes rett til å bruke og utvikle sitt eget språk. Den regionale autonomiloven sier at: «De autonome myndighetene i nasjonale autonome samfunn skal garantere etniske gruppers frihet i disse områdene til å bruke og utvikle sine egne talespråk og skriftspråk og deres frihet til å bevare eller reformere sine egne tradisjoner og skikker.» Tusenvis av demonstranter ble arrestert, og dette førte også til protester fra mongoler som bodde utenfor Indre Mongolia, blant annet ved flere anledninger i Stockholm i løpet av høsten.

Selv om situasjonen i Indre Mongolia ikke er så anspent og like preget av direkte apartheid som i Xinjiang og Tibet, er det likevel bekymringsfullt at selv de områdene som tidligere var relativt spart, nå blir utsatt for omfattende undertrykkelse.

Forfatterpresentasjon: Joakim Enwall er professor i kinesisk ved Institutt for lingvistikk og filologi ved Uppsala universitet. Han er en flittig bidragsyter i det svenske kvartalstidskriftet FokusKina, hvor han har skrevet artikler om blant annet minoritetsspørsmål. Denne artikkelen sto opprinnelig i FokusKina nr. 4/20 (info@fokuskina.se). Den er oversatt fra svensk og presenteres her med forfatterens og tidsskriftets godkjennelse.

PARLAMENTSVALGET 24. JUNI 2020

Det ble avholdt parlamentsvalg i Mongolia 24. juni 2020. Resultatet var en stor seier for det regjerende Mongolias Folkeparti, som vant 62 av de 76 setene, en liten nedgang fra 65 som de vant i valget i 2016. Valgdeltakelsen var på 73,65%. Statsminister Khurelsukh Ukhnaa vil derved beholde sin ledelse av regjeringen i en ny fireårsperiode.

Hovedopposisjonen – Det demokratiske partiet – vant 11 seter, en fremgang på 2, mens resten ble vunnet av koalisjoner og uavhengige kandidater, ifølge valgkommisjonen. Kandidaten til Vår koalisjon, tidligere medlem av parlamentet og nestleder i Det mongolske folkets revolusjonære parti Sainkhüügiin Ganbaatar, vant et sete. Det gjorde også kandidaten fra Den riktige personens valgallianse, styreleder for Det nasjonale arbeiderpartiet Togmidyn Dorjkhand. Tidligere statsminister i Mongolia Norovyn Altankhuyag vant et sete som uavhengig kandidat.

Konsulatet har kontor hos turoperatøren KinaReiser, Hegdehaugsveien 10, inngang på hjørnet (ca. 100 m nedenfor restaurant «Lorry» / 100 m fra Wergelandsveien). Her skal visumsøknader leveres og ferdig viserte pass hentes i konsulatets åpningstid.

Turoperatøren KinaReiser har mange gode tilbud på Mongolia og resten av Asia; sjekk deres hjemmesider www.kinareiser.no og www.by-k.no

THE DEFACTO GAZETTE

Interessert i aktuelle nyheter og bakgrunnstoff om Mongolias politiske, økonomiske og sosiale utvikling? Annenhver uke utgis nyhetsbrevet «The Defacto Gazette» på engelsk, som vi med utgiverens tillatelse viser et eksemplar av her. Logg deg inn på www.defacto.mn for siste utgave!

STATSBESØK FRA MONGOLIA

Kontakten mellom Norge og Mongolia er relativt beskjeden (på tross av at det bare er ett land mellom dem og oss…). Desto mer gledelig at Mongolias president Battulga Khaltmaagiin kom med en stor delegasjon på et tredagers besøk til Oslo i slutten av januar i fjor, hvor velkomsten var hjertelig og agendaen var  tettpakket.

President Battulga Khaltmaagiin og Statsminister Erna Solberg

President Battulga Khaltmaagiin og Statsminister Erna Solberg. Foto: Mongolias utenriksdepartement.

Første punkt på programmet var frokostmøte med statsminister Erna Solberg i Statens gjestebolig. Deretter var det audiens på Slottet, hvor han ble tatt i mot av HKH Kronprins Haakon i HM Kongens sykdomsfravær. Så gikk det slag i slag: møte med statssekretær Sverre Vatnar i Finansdepartementet; middag med næringsminister Iselin Nybø; møte med visesentral-banksjef Egil Matsen; møte med Helen Clark, tidligere statsminister i New Zealand og i dag leder for Extractive Industries Transparency Initiative (EITI); møte med statssekretær Marianne Hagen i Utenriksdepartementet; lunsj med landbruksminister Olaug Bollestad; og samtale med Stortingspresident Tone W. Trøen – for å nevne noen av arrangementene.

President Battulga Khaltmaagiin - HKH Kronprins Haakon

President Battulga Khaltmaagiin og HKH Kronprins Haakon. Foto: Mongolias utenriksdepartement.

Og aller øverst på agendaen sto Norges erfaringer med å bygge opp sitt Pensjonsfond utland (Government Pension Fund Global). For selv om Mongolia i dag er et fattig land, er de også «steinrike», dvs. de sitter på store mengder verdifulle og til dels svært sjeldne mineraler.

For å sikre Mongolias videre utvikling og stabilisere økonomien ønsker de nå å bygge opp et fond tilsvarende det norske, og ser at det er mye å lære av såvel lovgiv-ning, retningslinjer og erfaring med forvaltning av fondet.

President Battulga Khaltmaagiin besøker Kulturhistorisk museum i Oslo

President Battulga Khaltmaagiin besøker Kulturhistorisk museum i Oslo. Foto: Mongolias utenriksdepartement.

Siste post på programmet var et besøk til Kulturhistorisk museum i Oslo, som nå arbeider med å fullføre en stor og spennende utstilling med fotografier og gjenstander samlet i Mongolia for hundre år siden av den norske eventyreren og tobakkshandleren Oscar Mamen og den engelske etnografen Ethel Lindgren. Presidenten viste stor interesse for det foreløpige resultatet, og museet tar sikte på å vise en større utstilling neste år. 

Etter dette vellykkete statsbesøket er det dermed lagt et godt grunnlag for et utvidet samarbeid på flere områder.