Mongolias-Konsulat

Mongolia før og nå

300 f. Kr.-400 e. Kr.

Mongolia regnes som hunernes hjemsted. Under folkevandringene på 400-tallet når noen av stammene fram til Europa under huneren Attila. Hunerne ropte hurrah! når de angrep, som betyr fremad (husk det på 17. mai)!

Mongolenes opprinnelige hjemsted er den nordøstre delen av landet i området Ulaanbaatar–Bajkal–Kinas grense. Beitene var felles og flokkene tilhørte klanen. Sterke klaner underla seg de svakere. Raid etter dyreflokker og kvinner var normale måter å øke klanens rikdom på.

1162 (1155/1167)

Chinggis Khaan (Djenghis Khan) blir født (antakelig) midt på 1160-tallet. Chinggis kommer av det tyrkiske tengis, som betyr det store havet, khaan betyr hersker: i helhet den som hersker over alle mongoler. Hans egentlige navn var Temüjin Borjigin.

1189-1206

De ulike stammene blir enige om å samles og velge en felles leder. I 1189 hadde ledelsen av hamag manghol-klanen blitt overdratt til den 27 år gamle Temüjin, og han får tittelen Chinggis Khaan. Under hans ledelse blir først Mongolia forent til ett rike i 1206, og så erobrer de nabolandene.

1211

Chinggis Khaans hær er på ca. 250 000 mann når de invaderer Jin-dynastiet i Kina, som da hadde en befolkning på over 20 millioner.

1227

Etter å ha underlagt seg et rike som strakte seg fra Stillehavet til de østlige deler av Europa, dør Chinggis Khaan den 16. august, ca. 60 år gammel. Hans gravsted er ukjent.

Chinggis Khaans tredje sønn Ogodei Khaan blir valgt til ny leder i 1229, og under ham vokser det mongolske riket.

1238

Chinggis Khaan’s sønnesønn Batu erobrer og brenner Moskva.

1279

Under ledelse av Kublai Khaan blir Yuan-dynastiet etablert i Kina.

Mongolenes erobringer i Asia og Russland foregikk i 500 år. De nomadiske mongolene var harde og utholdende. Under krigstokt kunne de ri opptil 200 km pr. døgn. I Europa var de kjent under navnet tartarer. De klarte nesten å erobre Warzawa og Konstantinopel (Istanbul).

1294

Kublai Khaan dør. Gradvis øker motstanden mot mongolstyret, og i 1368 starter kineserne en revolt. Mongolene er befolkningsmessige for få til å kunne beholde makten, i tillegg blir de assimilert kulturelt og sosialt i de landene der de har kontroll. Interne maktkamper bidrar også til en forvitring av deres makt, og etter hvert blir det en kamp for å forsvare Mongolias grenser mot inntrengere fra sør, nord og vest.

1639

Mongolias hovedstad blir etablert som Örgöö; fra 1706 som Ikh Khüree, fra 1911 som Niislei Khüree, og fra 1924 som Ulaanbaatar.

1691

Mongolia blir erobret av de kinesiske manchuene (Qing-dynastiet 1644–1911) og administrativt inndelt i Ytre og Indre Mongolia. Manchuene var hardføre nomader fra det nordøstlige Kina (Mandsjuria). De mongolske prinsene blir manchukeiserens vasaller.

1911

Etter revolusjonen i Kina og keiserdømmets fall blir Ytre Mongolia igjen uavhengig 29. desember. Et monarki blir opprettet med lamaen i Urga som statsleder, og man ber om den russiske tsarens støtte. Landet blir deretter erklært et russisk protektorat. Indre Mongolia er fortsatt en del av Kina, fra 1932 som autonomt område.

1921

Med russisk militær støtte griper Sukh Baatar (Sukhe Bator), tidligere kavalerist i den mongolske hær, makten. Den 11. juli får landet selvstendighet fra Kina. En rytterstatue over ham står på plassen foran Parlamentsbygningen i Ulaanbaatar.

1924

Den mongolske folkerepublikken blir proklamert. På dette tidspunkt er Mongolia et meget fattig land i Asia. Spedbarnsdødeligheten er så høy at befolkningen i løpet av de siste hundre år har gått tilbake. Befolkningen er i 1918 bare 650 000, hvorav 98 % er analfabeter. Moderne industri eksisterer ikke. 80 % av dyreflokkene er eid av føydalherrene, som også kontrollerer klostrene.

Dalai Lama, den siste Levende Buddha, dør i 1924. Noen ny lama blir ikke funnet i Mongolia, men senere i Tibet.

De økonomiske problemene på 20- og 30-tallet blir avhjulpet takket være en omfattende sovjetisk økonomisk og teknologisk hjelp.

1930-32

Opprør mot regjeringen fordi den kollektiviserer husdyrholdet og fratar folk eiendomsretten til privat eiendom. For å forsøke å unngå dette driver nomadene dyreflokkene sine over til Kina. Borgerkrigsliknende tilstander rår og anslagsvis 30 000 personer flykter. Opprøret slås ned med sovjetisk hjelp. Mange klostre blir ødelagt under kampene, og de blir siden oppløst. Jordbruket blir deretter først kollektivisert på 1950-tallet.

1937

Etter påtrykk fra Moskva begynner Den store utrenskningen. For å realisere målsettingen om et klasseløst og ateistisk samfunn, setter Det mongolske folkets revolusjonære partis generalsekretær Horloogiin Choibalsan (1895-1952) i gang en stor kampanje som koster ca. 30 000 personer livet. Opposisjonelle, religiøse ledere og medlemmer av det gamle aristokratiet ble diskriminert og forfulgt. Choibalsans egen dagbok viser at ved slutten av 1939 var ca. 6000 templer, klostre og andre religiøse bygninger ødelagt, 20 000 lamaer drept, 56 938 personer arrestert – og dette i et land med bare 700 000 innbyggere.

Mongolias fjerde største by heter i dag Choibalsan. En statue av ham står foran Nasjonaluniversitetet, som han grunnla i 1942. Graven til Choibalsan finnes i et mausoleum i Ulaanbaatar.

1939

Japan angriper den nordøstlige delen av Mongolia, men blir nedkjempet av mongolske og russiske soldater.

1945

Jalta-avtalen mellom stormaktene fastslår at Mongolia skal beholde status quo etter 2. verdenskrigs avslutning. Kina godtar å gi landet selvstendighet, og en folkeavstemning blir avholdt 20. oktober 1945. Etter førti års kamp for selvstendighet klarer det mongolske folket endelig å oppnå dette, og året etter anerkjenner Kina Folkerepublikken Mongolia.

1952

Diktatoren Choibalsan dør og blir etterfulgt av Det mongolske folkets revolusjonære partis nye generalsekretær Tsedenbal.

1959

På ny starter en kampanje med tvungen kollektivisering, hvor dyrene blir tatt fra gjeterne med makt.

1960

Befolkningen i Ulaanbaatar når 100 000, og urbaniseringen starter.

1961

Landet blir medlem av FN, noe som lenge var blitt forhindret av Taiwans (Republikken Kina) veto. (Taiwan hadde Folkerepublikkens Kinas plass i FN fra 1949 til 1972).

1967

Alvorlig grensekonflikt mellom Sovjet og Kina. Mongolene stilte seg på sovjetisk side. Sovjet hadde på et tidspunkt mellom 70 000 og 80 000 soldater stasjonert i landet. Forholdet mellom Mongolia og Kina er lenge dårlig. Så sent som i 1983 ble flere tusen kinesere utvist fra Mongolia. De diplomatiske forbindelsene mellom Kina og Mongolia var brutt fra 1967 til 1986.

1968

Norge og Mongolia oppretter diplomatiske forbindelser 11. januar.

1981

Befolkningens størrelse er nå tre ganger så stor som i 1918. Befolkningsveksten er den høyeste i Asia. Den økonomiske utviklingen har vært sterk, mye på grunn av den tekniske og økonomiske støtten fra Sovjet-Russland.

1989

Det kommunistiske systemet kollapser, det er demonstrasjoner for økt demokrati og tre nye partier blir stiftet: Mongolias demokratiske parti, Det mongolske sosialdemokratiske parti og Mongolias nasjonaldemokratiske parti.

1990

7. mars er det hungerstreik i Ulaanbaatar med krav om endring av styresettet. De første demokratiske valg blir så gjennomført denne sommeren. Den første presidenten er Ochirbat. Regjeringen fjerner Stalinstatuen i Ulaanbaatar (mens statuen av Lenin fikk stå til 2013).

1991

Parlamentet Statens Store Khural vedtar privatisering av husdyrene og 22 millioner dyr blir overdratt til sine gjetere i 1993.

1992

Den første grunnloven blir vedtatt 13. januar og landet erklærer seg som en parlamentarisk republikk. Etter å ha sittet med makten i 75 år (lengst i verden i følge Guinness Book of Records), blir Det mongolske folkets revolusjonære parti for første gang et opposisjonsparti.

Mongolia i dag

I Mongolia har det de siste 20 år blitt gjennomført et systemskifte, fra et ekstremt totalitært til et åpent samfunn med parlamentarisme, privatisering og markedsøkonomi. De sosiale utfordringene er store, og det er et sterkt behov for å utvikle et fungerende skatte- og trygdesystem. Det er tildels stor fattigdom og arbeidsløshet, analfabetismen er utbredt blant nomadene, samtidig som landets økonomiske utvikling nå går i en positiv retning.

CNN karakteriserte nylig Mongolia som det landet der økonomien ville vokse sterkest neste tiår.

Mongolia er et svært tynt befolket land. Nærmere halvparten av befolkningen bor i byer og tettsteder, mens resten bor på slettelandet i relativt faste bosetninger. De driver i hovedsak med husdyravl, men en del er nomader, som var deres opprinnelige levesett.

Kjærlighet til sitt opphav og hjemsted er viktige verdier i den mongolske kulturen, og noe som går igjen i alt fra eldre litterære verk til dagens mongolske populærmusikk. Gjestfrihet er så viktig for livet på steppene, at det nesten er noe som tas for gitt. Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt, baatar, er vanlig i personnavn og opptrer dessuten i navnet på landets hovedstad Ulaanbaatar (rød helt).

Nomadedrift er en risikabel levevei. Man kan miste alle dyrene i vinterstormer, eller slippe opp for gress dersom våren kommer sent eller tørken herjer. Om sommeren er det nesten skandinavisk klima i Mongolia, men om vinteren kan det bli mer enn 40 kuldegrader. Å overleve under slike forhold bygger på dypt nedarvede kunnskaper om menneskers og dyrs økologiske forutsetninger.

Produksjonen av jordbruksvarer utgjør ca. 20% av brutto nasjonalprodukt. Antall husdyr pr. innbygger er blant de høyeste i verden, anslagsvis 35 millioner sauer, geiter, hester, og kameler. 30 000 tonn huder produseres hvert år. I tillegg har Mongolia mange ville dyrearter.

Landet er svært rikt på naturressurser som olje, kull, jern, tinn, kobber og gull, og har et stort vannkraftpotensiale i nordvest. Gruvedrift utgjør 25% av eksporten, men kommer til å stige betydelig i takt med økt utvinning av tildels store mengder svært sjeldne og verdifulle mineraler. Samarbeidet med Russland og det tidligere Øst-Europa er nært. Det har vært russiske eksperter i landet siden 1920-tallet.

Nasjonalidrettene er hesteridning, bryting og bueskyting. Mongolsk sjakk har ’khaan’ i stedet for konge, katt i stedet for dronning, og kamel i stedet for løper. Det sies at kvinnene i Mongolia foretrekker grønt, f. eks. i nasjonaldraktene. Grønt er moder jords farge. Menn derimot, foretrekker blått som er himmelens og vishetens farge.

Antall turister til Mongolia er foreløpig beskjedent, men turismen er også sterkt voksende. Fra Norge reiser det årlig i underkant av et tusen personer til Mongolia. Som turist i Mongolia må man absolutt ta sikte på å overnatte i det berømte runde gér-teltet.

Utenfor Mongolia finnes det mongoler i Burjatrepublikken (i Russland), og i Kina i Indre Mongolia, Ningxia, Xinjiang (Sinkiang) og i det nordlige Tibet.

En gér (på russisk yurt) veier ca. 250-350 kg og tar bare en knapp time å sette opp. Teltet tåler storm og kulde, og har vært brukt av mongolene i tusener av år. I hver gér er det ordentlige senger og en kamin. Géren er en viktig del av mongolenes nasjonale identitet, og den dag i dag bor det fortsatt mange mongoler i disse tradisjonelle teltene, selv om de bor i en by. Ordet gér betyr også hjem, og denne ordstammen gir opphav til en rekke andre ord. Et eksempel er gerlek, som betyr å gifte seg.
Kilde: Wikipedia

Forholdet Mongolia – Norge

Mongolias honorære konsulat i Norge ble offisielt gjenåpnet av daværende ambassadør Baldan Enkmandakh 13. januar 2011. Generalkonsul er Kjetil Krane.

Som nevnt ble de diplomatiske forbindelsene mellom våre to land etablert 11. januar 1968, og våre to land feirer altså 50 år med diplomatiske forbindelser i 2018. Mongolias ambassade ligger i Sverige og er sideakkreditert til Norge. Ambassaden kan kontaktes her. Nåværende ambassadør er H.E. Enkhsaikhan Mendsaikhan.

Norge er representert i Mongolia ved sin ambassade i Beijing (ambassadør Geir O. Pedersen) og har et honorært generalkonsulat i Ulaanbaatar.

Mongolias forrige president Tsakhiagiin Elbegdorj kom til Norge på offisielt besøk høsten 2012. Forholdet mellom våre to land er godt, og det er økende interesse for samkvem fra begge sider.

Norsk-mongolsk handelskammer (N-MH) / Norwegian–Mongolian Chamber of Commerce (N-MCC) ble opprettet i Oslo 6.6.2013, og det heter i formålsparagrafen:

The aim of the Norwegian-Mongolian Chamber of Commerce (N-MCC) is to provide a professional and social forum for those wishing to participate in the Norwegian-Mongolian business and cultural relationships, thus promoting business opportunities between our two countries. (N-MCC er for tiden ikke i funksjon).

Interessert i å lære mer om Mongolia?

Ta kontakt med Norsk-Mongolsk Forening. Foreningens formål er først og fremst å være et samlingspunkt for personer som interesserer seg for landet. På sikt er det foreningens mål å medvirke til økt samarbeid mellom Norge og Mongolia på alle plan.

Foreningens leder er Rolf Amundsen: rolf.amundsen@absnet.no